KarmøyNett presenterer karmøyhistorier fra gamle dager. Det er Alf Lundberg som har samlet materialet fra gamle Karmøyaviser (Karmøens Tidende, Kopervik Tidende og Karmøy-Posten). Vi starter med; Barndomsminner fra Skudeneshavn, av Sigurd Jakobsen.

Ikke før satte vi bauen utfor Rev og var klar av Kvitsøy, så gjorde gamle «Rogaland» et jomp ned i den første og beste bølgedalen, og han gav seg ikke et sekund før vi labbet inn Nesagabe. Kjerringer og onger lå om en annen i den vesle lugaren på øvre dekket. Nede i «underverdenen», som gamle Johan Fredrik Vinsnes sa, var der også mang en bedrøvelig ridder, å beskue. Selv lå jeg og pinnholdt omkring et bordbein – for Essendroppen hadde nektet meg å være på dekket – og Gud nåde deg, hyttet han, om du vise deg på dekke før dampen blåse!

Men endelig blåste dampen. Vi følte at den rettet seg opp og gle fram. Kåner begynte å rette på kjoler og kåper og hadde det travelt med å putte hårfliser under hattebremmen, mens onger og pakker og skrin ble ettertellet og vi mindre måtte foreta ekspedisjoner under sofabenkene og den vond-luktende plussen for å finne det som var kommet på avveier, enten det nå var ranglen til «Ba» eller paraplyen til en av byens madammer.

Ved første høve smatt vi opp den smale leideren. Dekket var friskt og nyvasket av real Nordsjø, det loktet bek og salt, tjøre og kattgu, og matrosen som ryddet opp i trosser og greier var rødsprengt og breibrystet og karslig med D. S. D. i røde bokstaver tvers over den blå busserullen. – En liten neve nappet meg i trøyekanten: E'de ikkje 'u Badolena? Spurte det. Jo, det v a r ho Badeolena. Hun stod og skygget med neven over øynene, mens den andre neven strøk nedover blå-forkleet og den vonde hoften, den med gikt i. - Da med ett, så hun kjensfolk ombord, lettet på forkleet og vinket med snippen.

«Rogaland» gle makelig videre innover. Det var alltid en viss spenning med det. En levde i et aldri så lite håp om at en vakker dag skulle maskinisten forglømme seg, og så gikk dampen lokt i sjøhusveggen til Peder Elias dersom en ikke var enda «heldigere og hele dampen havnet inntil Søylå og tittet innom døren til selveste tolderen, han som i hine dager veide oss for kr. 0,01. pr. stykk!

Men aldri gikk det slik "spennende" som vi hadde tenkt. Essendroppen greidde sitt og maskinisten sitt og Nessan tok tampen og dermed var dam pen bastet og bundet. - Se der, sa småen ved siden, der e' både Tobbias og Hannes og den blakke te an Nils Vig. Jo, de var der alle sammen. Dr. Jensen var allerede oppå baugen for å ta seg av en sekke-pakke med noen kvister stikkende utav, og nesten før følgebrevene var kommet hand og den smale landgangen og skipperen hadde inntatt sine plasser, var vi på relingen for å krabbe over og ned på kaien.

Den store St. Bernharden til Hansen logret vilt, den hadde kjent oss igjen på lang avstand. Men før vi kom så langt som ned på kaien, trev en svær losneve fast tak i baken, og i meget tydelige ordelag ble det fortalt hvordan en går i land fra en båt - slik offisielt i alle fald. Smilende fjes på begge sider. Ivrige hender som tar pakker og kofferter, luer og hatter som lettes på, takk for sist og koss har du hatt det, kvinkende damestemme: Han va grusomme på sjøen -. Hele den gamle stemningen. Frisk, god lukt av nylagt hestemøkk blander seg med parafindonker og tjæretønner i ene enden av kaien, sviskene og melet og eplekassene blir trillet inn på pakkhuset - mens duften av utland og langfart og kolonial samt fedevarer henger igjen i lufta som en dirrende anelse av kommersielt liv.

Slik åpnet Paradiset seg ved hver hjemkomst.

Nei, som en solskinnsdag kan tindre her ute i havgapet! Det lyser og laver; det nesten gnistrer og smeller uten lyd. Husene er så kritthvite og eføyen sit knallgrønn og flagget så friskt som intet annet sted på jorden. Særlig dersom solskinnsdagen i tillegg er en søndag, da er det noe helt ekstra. - Etter søndags-skolen hos snille og godslige gamle Jakob Olsen går en nyvasket både på sjel og legeme ut i dagen og klemmer det gilde bildet med de bråvakre fargene trofast i hånden. Trappene blir tatt ett trinn for gangen, - det passer lik-som ikke å ta fire og fire slik med en gang, men ikke før er bildet på plass og en lyn-rapport avgitt - så stormes døren og trappen formelig triller vekk under de stutte beina. Hujende og halsende går det opp Gunnarsbakken, forbi grishuset til Marie og Sander, svingen om kanonhuset og opp mot vakthuset. En aldri så liten pust må en ta i bakken, og kanskje går det et sokke-kne før en er oppe, for fjellet byen er tuftet på er både hardt og kvasst - men det står ikke lenge på, så kan en slå neven i veggen: Eg va fysste!

Selv om vi bare er onger, så må vi sette oss ned litt og se: Havet lyser imot oss. Kvitsøyene henger i kimingen med det rake, kvite fyrtårnet som et håndtak på. - Skude trer fram med sin skarpe profil, Vigefyren og holmene omkring står med klart skille mellom grått og grønt og det skvalper omkring Engelskmannsflunå.

- Her e så fint, sier en av oss helt umiddelbart; og han får ikke svar, for alle mener det samme.

Jeg går på andre siden av vakthuset og ser oppover mot Falnes og Naudhidleren og Kringsjå og Syreglånå. Nei, så vakkert det er alt sammen. Og så er det mitt! Kanskje det ikke er så rent bevisst, dette at det er mitt, men det er nok d e t som føles. Det er rammen om livet vårt.

Måker seiler sakte i brisen, - på Streinings-holmen kan vi se terner som dukker med iltre skrik, - der er vel mort, men det er jo søndag, så vi får vente med det. Da dukker det en hvit skikkelse opp nedi bakken. Ja han er ikke helt hvit, men han har stråhatt og kvit trøye, stripete bukser og langkikkert under armen. Losoldermannen tar det rolig, - stanser og drar seg litt i skjegget, rusler videre. Fra den andre kanten kommer en blå verkenstrøye, dobbeltspent og solid. Det er Mikalsen som kommer fra parken. Og litt etter litt samles de rundt vakthuset. Han Ommund og han Lyder og alle de andre storseilerne. De spytter brunt nedover gråsteinen - smatter på karva skrå i korte piper og kommenterer vær og vind og utsikter.

- Di vente Herold, hører vi oldermannen si. Vi står i respektfull avstand og bare holder ørene stive. - «Herold», det er seilskuta «vår», det - den har vært i England etter kol; for de voksne tenker på vinter midt på sommeren de, merkelig nok.

Og ombord i «Herold» er flere av de stauteste karene vi har - synes vi da - selv om madammene hadde adskillig de skulde ha sagt om dem og deres oppførsel på ungdomshuset straks før de for.

- Kan du se någe te' na? - Kikkerten kommer opp og feier horisonten med innøvd nøyaktighet. - Nei, hu e'kje å se ennå. - På en avsats nedenfor sitter et par kåner med spød.

De venter også på «Herold». Idag er det ellers ikke vanskelig. Fint ver og alt godt. Men det er ikke alltid like sprekt å sitte og vente og vente - Det hendte de ikke kom tilbake. – Ofte, altfor ofte.

Vi begynte nesten å bli utålmodige da oldermannen endelig fant noe mistenksomt i horisonten. Det var en topp, men om dem førte seil var ikke godt å si ennå. Vi så ingen ting. Men smått om senn fikk vi liksom en anelse - her var den visst, jo det v a r ! Med ett var det slutt med respekten og det hele: ned med buksebaken, for fullt fres langs fjellsiden og på hodet ned bakken med tunga ut av halsen: «Herold» komme, «Herold» komme! - Det galdt å være først - og først ble vi.

Da vi igjen gikk oppover var vi ikke alene. Det rikket og trippet av smått og stort - blussende ungpiker og slengete ny-konfirmerte, halvt unnseelige, litt blyge av dunen på overleppen, - men når de kom i flokk, så gikk det.

En hel liten koloni sto det oppe på Havnaf jelle og tok mot skuta. De fleste ville sikkert hatt vanskelig for å få ned niddagen uten å ha sett «henne» all den stund de visste at hun var på inngående.

Slik var søndagen i Paradiset.

Tilbake til Paradiset.
Barndomsminner fra Skudeneshavn.
Av Sigurd Jakobsen.