Et karmøydrama for 200 år siden. Da 400 mann fra Sør- og Vest-Karmøy fridde Knut Endresen Syre ut fra fange-kjelleren på Håvik i Avaldsnes. Og da det ble sendt millitære offiserar og mannskap til Karmøy - men det ble ei mislukka ferd og den 21. mai 1802 kom krigsskipet "Princesse Lovisa Augusta" til Høyevarde.

Illustrasjonsbilde.

[Det er Alf Lundberg som har samlet materialet fra gamle Karmøyaviser (Karmøens Tidende, Kopervik Tidende og Karmøy-Posten)]

Amtmann Koren mente 2-300 fullt væpnede menn utstyrt med feltkanoner skulle greie å få slutt på "ulovlighetene" på Karmøy. Generalmajoren hadde nemleg funnet ut at der på Karmøy fantes 1147 væpnede bønder, og av dem var 311 utstyrt med skytegevær. 109 med "kors"- gevær og 727 med torvspader på 3 a 4 alen lange skaft.

- Den siste mannsalderen før 1814 gjorde det danske riksstyret virkeleg mye til å bedre levevilkårene til nordmennene. Derfor fikk Jæren ny landevei fra Stavanger og sørover. Men utgiftene til slike nye veier skulle utlignes på alle gårdbrukere i amtet. Denne nye skatten ble kalt "Vei og Bropenge" og skulle svare etter landsskylden - nemlig to riksdalar på hver laup smør (= 1 pund korn.).

De fleste gårdbrukerne på Karmøy brukte mindre enn 1/2 laup, ja for de aller fleste kom den nye ekstra-skatten ikke på mer enn 26 skilling for året. Men dette var tungt nok. Velstanden var ikke så stor, og landet hadde nettop ligget i krig med England. Derfor bestemte folket i Nord- Rogaland seg for at de ville slippe å betale. De hadde vel så godt håp om det ettersom de hadde vært særs heldige med å kvitte seg med ekstra-skatten i 1760-årene.

Her på desse kantane var uviljen mot veg-skatten størst på Sør-Karmøy. Men både her og andre steder ville folk helst gå den lovlige veien, og det var å senda noen menn med bønneskriv til Kongen i København og be om å få slippe skatten eller i minste få den så liten som mulig. Først forhandlet de med Anders Ferkingstad og bad han reise med bønneskriv. Men så ble han syk og de måtte få en annen. Og det ble KNUT ENDRESEN SYRE, født i slutten av januar 1763. Med det ble han helten i eit virkelig Karmøy-drama. Knut Syre reiste så til København med et bønneskriv som var satt sammen av prokurator Hansen, og sammen med Knut reiste Søren Olsen Faa fra Finnøy, John Quam fra Nedstrand, Nils Tysdal fra Årdal og Peter Etlejersen fra Kvitsøy, og i København hadde de "den nåde at overlevere Ansøgningen i Hans Kongelige Høyhed Kronprinsens egen Haand, samt omsider fik det Svar at Hvad Ret er skulle de faae." Glade reiste de hjem. Dette hendte i året 1800.

På høsttinget den 21. september 1801 for Stangeland skipreide (d.v.s. det som nu er Skudenes og Kopervik prestegjeld) kom futen Bredrup med krav om at bøndene skulle betale også det de stod til rest med av vei- og bro-skatten. Men tinget vilde ikke det. Futen viste så frem sine brev om denne skatten til øvrigheiten. Da satte tinget Knut Syre til å gå frem å tale på deres vegne. Og han sier til fut og skriver at disse breve er noe for vidløftige for han og legger dem hastig på bordet igjen. På vegne av tinget sier han så at de vil ingenting betale utenom den vanlige skatten før de får se et kongelig reskript eller anordning vedkommande vei-skatten.

Det ble da et hårdt ordskifte mellom Knut Syre og futen Bredrup og Sørenskriver J.F. Hansen. Særlig Hansen ble stor-sint og var ferdig til å fyke i ansiktet på Knut og sa: "Jeg forundrer mig over efterdi Du har verit i Kiøbenhavn og talt med Kronprinsen at du ei ved at komme med større Høflighed inn for øvrigheden." Til det svara tinget: "Dertil maa vi infaaldige naarske Svare at vi ey er oplært til nogen Grattulering." Og Knut selv sa: "Kongens ret i all ære og Respegt ogsaa har jeg Talt med lige så høye Som en foged og en skriver." Men da stod skriveren for alvor opp og satte frem beskyldning mot Knut at han var kommet inn i retten som "graavman", og hadde brukt skjellsord mot øvrigheten, og denne beskyldningen ble ført i protokollen.

Denne beskyldningen mot Knut ble sendt videre like til kongelige danske Cancelli i København, som den 28. november 1801 gav ordre til at Knut Syre skulle arresteres for sin frimodige oppførsel på høst-tinget.

Og mandag den 4. januar 1902 kom futen Bredrup saman med fullmektigen sin, to lensmenn og seks skyss-karer til Syre og arresterte Knut, satte håndjern på ham og tok ham med seg i båt til Avaldsnes, til lensmannsarresten på gården Havik. For lensmannen for Stangalanda skipreide bodde der da og het Christen Johansen Haavig. Det var fulle arrestlokaler på hver lensmanns-gård i den tiden. Og på Håvik kan man den dag i dag fortelle om fangekjelleren og arrestjernene der (hos Peter Haavik).

Tidlig om morgenen den 6. januar, før lensmannen var stått opp, tok det til å samles Skudenes-folk hos lensmannen på Håvik. Stuen var snart full av folk, men de talte stille og gikk fint frem i begynnelsen. Lensmannen stod nå opp, kledde på seg og gikk ut til dem. Hva var det de ønsket?

Jo, de ville at kan skulle slippa Knut Syre fri fra arresten. Dette svarte lensmannen selvsagt bent nei til. Han måtte i det minste ha tillatelse fra amtmannen i Stavanger til dette. Så ble det da ei flere timer langt ordskifte om dette. Og i mellomtiden ble stuen snart full av folk og tunet utenfor og. I alt var de omkring 400 mann fra Stangelands skipreide (og noen fra Avaldsnes og). Lensmannen tok til å frykte galt og sendte bud om hjelp med drengen sin til naboene sine. Og de kom, både Endre Rasmussen Meland og Johannes Halvorsen Kolstø. - Men hva kunne likevel disse gjøre mot den oppøste hærskaren av Skudenes-folk? De spurte om ikke lensmannen kunne slippa Knut Syre fri mot kausjon. Først bød de 6 mann, så 12, og da lensmannen fremdeles nektet, tilbød de halve skipreidet som kausjonister for Knut Syre. For han hadde på forskjellig vis vært deres talsmann, og nå ville de ikke svikte ham. Dette var ei ære-sak for dem. Det er noe som vi nå både kan skjønne og respektere. Men lensmannen var og en pliktoppfylende mann på sin side. Han nektet atter og atter å støtte kravet deres, og han talte alvorlig til dem om den store risikoen de tok med denne sammenstimlingen sin. For i 1765 hadde blitt satt døds-straff for slike sammenstimlinger av folk. De som nå sto nærmest lensmannen og kunne høre hva han sa tok til å roe seg noe. Men dess mer han mante til ettertanke og ro, jo verre ble bulderet bak i forsamlingen. Det kom sterke rop om at ville ikke lensmannen slippe fangen fri med Bode, så ville de ta ham med seg med makt. Lensmannen stod ved sitt. Og så ble det opprør og rabalder uten like. Flere av de førende i flokken hadde stokker i hendene og tvang de andre til å handle etter deres kommando.

Knut Knutsen Akra ropte at det nå var en skam å reise hjem igjen med uforettet sak.
Helge Larsen Syre var føreren for dem som befridde Knut Syre ut av fangehullet. Men nesten like ivrig var Anders Gundersen Ferkingstad, Aslak Andersen Mjølhus og Elling Rasmussen Nerevik. Knud Knudsen Vikra "-- med en stor Stokk i hånden drev og beordret Almuen til at tage fat på arrestjernet som Knud Syre havde på - -" (både hånd og fot).
Om det som videre hendte, skriver lensmann Christen Haavig slik: "Frem brød Johannes Andersen Høynes, Bendt Davidsen Hovdestad, Lars Halvorsen Nedre Lichnes og Ole Hansen Snørteland. Og med overmagt Tog overskrevne Nøgel ( til arrest-jernet) af mine Hænder, Hvor efter de samtlige gik ud, Hvor de havde Arrestanten formodentlig mellem sig, og efter et Øye blik Kom Haagen Hansen Dahle tilbage med Tidt meldte Arrest Jærn og lagde den paa midt Stue Bord; Hvor efter de samtlig Tog bemelte Knud Endresen Syhre med sig, og gik bort under :/ som jeg har ladet mig fortælle :/ et Hurra Raab, Klaaken ungefæhr et efter middag." En muntlig tradisjon sier, at de som berget Knut av arrest-jernet tok bort i nøkkelen alle sammen, og rettsaktene sier: "Det var overlagt de skulde være lige deleaktige i Knud Syhres Løsladelse."

Lensmannen måtte nå melda fra til futen om hendingen; futen til amtmannen, og amtmannen til det kongelige Cancelliet i København. Og derfra kom så ordre om at det skulle brukes militærmakt til å arrestera den befridde Knut Syre. Det var fra Bergen den skulle komme.

Karmøy-folket har sikkert hatt sine kontakter i Bergen, for da premierløytnant Møllerup, med to andre offiserer og tjue fullt væpnede grenaderar den 22. januar var kommet så langt sør som til Kopervik, møtte de der en samling på omlag 150 mann. "-som tildeels var forsynede med svære Stovrer og Stokke hvilken Samling paa Egne Baade Commanden til Skudeneshavn." Da de militære kom til Syre med bud og brev fra kommandanten i Bergen om å arrestere Knut, fant de der en enda større forsamling (ca. 200 mann). Det ble lett etter Knut og 21 av de som hadde gjort mest av seg på lensmanns-gården. Men ingen ville si noe som helst om hvor disse var gjemt. Premierløytnant Møllerup forsøkte da å skremme folket til å finne frem de etterlyste. Om dette forteller lagrettesmannen Anders Fredriksen Tjøsvoll og ti andre menn fra Skudenes og Åkra i et klagebrev 17.2 - 1802 til stiftamtmannen i Bergen:

> saa lod bemelte aafiser løytnant Moldrop Opstele sine bevepnede Faalk ude paa marken med De ubevebnede almue aarder om få menuters tid at skyde, huge og steke saa Dene sted skal blive en Blods og morder Sted og saa mange Der falt ud av os skal falde som rebeler og oprører ey naak Hermed men at Det skole Hevnes paa vaares efter kaamende intil niende og tiende Led."

Til desse alvorlige advarsler, svarte folkemuge kaldt "at vis De Havede paalidelig aarder Her til saa fik han folkaame sine løvter og fange gjerningen an (d.v.s. taa til med drepingen)." Aslak Andersen Mjølhus og Knut Knutsen Åkra merkte seg ut i demonstrasjonen mot de militære.

Selvsagt kom premierløytnanten ingen vei og måtte reise tilbake til Bergen uten noen arrestant. Men nå ble styresmaktene redde for alvor. Amtmann Koren skriver den 6. februar til Cancelliet: "Af disse Almuens Sammenrottelser synes det at være indlysende at Gjærringen mellem den er befrygtelig, at den betænkt paa at drive sin ligesaa lovstridige som Strafværdige Fremgangsmaade til det yderste, saafremt den ikke i Tide med virksomme midler bliver standset --", og til det mener han det er nok med ein militær kommando på 2-300 mann gevorbene (leigesoldatar) plassert på Karmøy, fullt væpnede og utstyrde med med eit par felt-kanonar, og dertil et krigsskip ved Kopervik eller Høievarde.
Kommandanten i Bergen, den 75 år gamle generalmajor Poul de Moth, syntes dette var for lite. Han hadde hørt eit rykte fra Sunnhordaland om at bøndene innover fastlandet i Ryfylke ville gjøre felles sak med Skudenes-folket i tilfelle det ble gjort noe mer for å fange Knut Syre. Derfor ba han om at det måtte bli sendt tre krigsskip til Karmsund så en kunne hindre sammenstimling til Karmøy fra fastlandet. Han bad amtmannen sørge for at det kom til å være matvarer nok på Karmøy når leiesoldatane kom dit. Dessuten ville han vite hvor mye våpen bøndene i Karmsund hadde fra året før, da det var krig med England, og til slutt ba han amtmannen om et godt kart over Karmøy. "Heraf ville jeg da se mig istand til at bestemme de Forskjellige Landningssteder Kommandoen kunde benytte, hvor Kanoner kunde opbringes og hvor Commandoen kunde forsamles på Øen," skriver generalmajoren.
Noe kart over Karmøy hadde ikke amtmannen. Men generalmajoren fikk rede på at der på Karmøy og i de nærmest tilgrensande skipreider fantes 1147 væpnede bønder, og av dem var 311 utstyrt med skyte-gevær, 109 med "kors"gevær og 727 med torv-spader på 3 a 4 alen lange skaft. Men det fannst mest ikke krutt på Karmøy nå.

Resultatet av disse drøftelser og forberedelser ble da at det virkelig ble sendt et krigsskip den 28. april fra Kristiansand til Karmøy. Det var skipet "Princesse Lovisa Augusta" med commandør Peter Riegelsen som sjef, og det kom til Høievarde først den 21. mai 1802.

Ombord på skipet var og en kongeleg kommisjon, som skulle granske saken og felle dom. Kommisjonen var tre høye herrer, nemlig amtmann Koren, lagmann Hviding og Sorenskriver Thrap. Vi hører ingenting om at det ble gjort landgang av soldatar, enn mindre om at det ble benyttet kanoner mot Karmøy-folket.

Den 23. mai var kommisjonen samlet på Lensmannsgården på Håvik, og derfra ble det sendt brev og påbud til gestgiverne i Kopervik, Skudenes, Åkra, Gloppe og Haugesund at det ikke måtte ut-tappes eller skjenkes øl eller brennevin" til nogen af de Almuesmænd som skal møde ved Commisjonen" så lenge saken til Knut Syre ble gransket. En var redd at almuen kunne bli oppirra av rusdrikken til å gjøre nye volds-verk og bli skyldig til enda større straff. Kl. 8 om morgenen den 25. mai tok rettsaken til ombord på "Princesse Lovisa Augusta" som fremdeles lå for anker ved Høievarde. Knut Syre var da fange ombord, og den 29. mai var og Johannes Høynes, Bernt Hovdestad, Lars Nedre Liknes, Ole Hansen Snørteland og Helge Larsen Syre fanger ombord. Men alt den 4. juni reiste krigsskipet fra Avaldsnes til Stavanger, og der arbeidet da kommisjonen med saken resten av året 1802. Scheel, som var aktor i saken, understreket at den nye landeveien på Jæren var til nytte også for Karmøy-folket. "--thi Ryfylke Almue kiøber aarlig det behøvende Korn af Almuen paa Jedderen (Jæren) vor de omreyse fra Gaard til Gaard for at indsamle det behøvende Quantum, og nu kan de frambringe samme med Kiærre eller vogn, og saaledes føre dobbelt saa meget paa en Hest end før."

Først den 26. februar 1803 falt kommisjonens dom, og den var hard. Knut Syre ble dømt til livsvarig festningsarbeid, og de andre tiltalte (mer enn et halvt hundre mann) fikk tilsvarende straff.

Men saken ble så appellert til høyesterett (i København) og ved dom der 5.10 samme år ble straffen for Knut Syre satt ned til 6 års festningsarbeid. Den 26. november ble han satt inn på Akershus festning. Helge Larsen Syre, Johannes Høynes, Bernt Hovdestad, Lars nedre Liknes og Ole Hansen Snørteland fikk likevel den harde dommen at de skulle "have deres Freed og Boeslodder forbrudte", d.v.s at all deres eiendom gikk inn i Statskassen. For dette satt de som fanger på Flekkerøy festning ved Kristiansand, og da de derfra klaget til amtmannen at deres familier nå ikke hadde mer å leve av, ga amtmannen i Stavanger dem i et brev av 12.4- 1803 tillatelse til å livberge seg ved å reise å tigge (betle) inne på Ryfylkeøyene (Askø, Housken og Hemnes og Stjernerø skibreide.).

Aslak Andersen Mjølhus, Anders Gundersen Ferkingstad, Knut Knutsen Akra og Knut Knutsen Vikra fikk en straff på 6 månaders straffarbeid, som de sonte på Bergenhus festning, og en fikk bot på 10 riksdalar. 47 andre personer som kommisjonen hadde dømt straffskyldige, ble frikjent av høyesterett.

De ovenfornevnte, som satt på Flekkerøy festning, søkte til kongen om nåde. Ved kongebrev av 21 januar 1804 ble dommen mildnet og straffen nedsatt til "at de hensættes til arbeide i Christiansands forbedringshus”. Helge Larsen Syre i to år og de øvrige hver i 3 måneder."

Hadde fut og skriver i Ryfylke vært utrustet med litt av den visdom som den danske høyesterett eide, ville det aldri ha blitt noe blest omkring Knut Syre sitt navn. Men når det gikk som det gikk, hefter det nå ikke noen flekk ved navnet hans og de som befridde han ut av lensmanns-kjelleren på Håvik. For på sin måte var de med på å kjempe for friheten så langt dera innsikt rakk. De selv var visselig overbevist om at saken deres var rettferdig. Og det er ut fra dette at vi skal vurdere dem.

For å få en bekreftelse på denne fantastiske historien tok innsenderen av denne artikkelen kontakt med Marinemuseet i Horten og Rigsarkivet i København. Fra Marinemuseet fikk jeg oversendt bilde av orlogsskipet Prinsessen Lovise Augusta og fra København en biografi over kommandør Rigelsen hvor det står bl. a. at han i 1802 ble - sammen med 200 soldater - sendt til Stavanger kanten for å stanse et bondeopprør.